Jeg har egentlig hatt veldig mange tanker som jeg har hatt behov for å skrive ned de siste dagene, men det er som regel på kvelden det passer best å skrive - og jeg har vært så usigelig trøtt når kvelden kommer at jeg bare har sunket isammen.
I morgen er det begravelsen, og jeg kjenner det som en fysisk smerte i magen. Vi skal få se Lillegutten vår for siste gang og vi har planer om å ta med oss Ingrid på det.
Det er rart hvordan behovene forandrer seg med tiden. Da jeg lå på sykehuset og ventet på at han skulle bli født var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville se han.. Mens i ettertid har jeg lengtet etter å se han mer! Vi hadde også slått ifra oss at andre enn meg og herr Laura skulle se han før begravelsen. Men vi har lest i bøker og på nett at det er anbefalt at barn ser sine døde søsken. At dette er viktig for utviklingen i sorgarbeidet. Så derfor skal vi gi Ingrid sjansen til å se sin døde bror før vi tar farvel. Vi har snakket med henne om det som skal skje i begravelsen, prøvd å forberede henne så godt vi kan. Vi har snakket om døden og at vi er triste. Vi har vist frem de få bildene vi har: en liten fot, en liten hånd og et bilde der vi holder han. Jeg føler at vi balanserer på en egg der.... Sånn med hensyn til hvor mye vi skal fokusere på dette. Vil jo ikke pushe det på henne heller, samtidig som det er viktig at dette blir virkelig for henne og ikke noe som er litt skummelt og fordekt.
Men jeg tror vi gjør det riktige. Både ovenfor henne og ovenfor oss. Vi er åpne og ærlige.
På fredag hadde hun snakket i barnehagen om lillebror som døde i magen til mamma og fortalt at hun skulle i begravelse, der lillebror skulle ligge i kiste som skulle ned i jorda. Så det er utrolig hvor mye hun har fått med seg... Godt å vite at hun har åpnet seg i barnehagen og at hun føler at hun kan prate om lillebror der.
(...)
Nå er det senere på kvelden. Jeg føler meg helt rar. Urolig og sliten. Jeg lurer så på hvordan det blir i morgen. Å se han igjen. Ingrids reaksjon på det hele. Og det å skulle begrave gutten min.
At jeg er i denne situasjonen er bare helt surrealistisk....
Kjære deg!
SvarSlettHar vært avgårde uten nett i helga, men jeg har tenkt så masse på deg. Leste det du skrev om den ensomme sorgen, og jeg forstår deg godt. Det er så vondt å tenke på hva du står i nå. Du er jo i barsel også, det i seg selv kan jo være tøft, men uten den vesle gutten din hos deg - det er bare helt umenneskelig å skulle forestille seg det.
Ønsker deg mot og styrke til å ta farvel i morgen. Kommer til å tenke på dere hele dagen. Og så synes jeg du (som alltid) viser deg som en svært klok mamma til Ingrid oppi dette. Jeg er sikker på at du kjenner i hjertet ditt hva som er riktig for henne.
Gode klemmer fra KristinB
Måtte du få styrke til å klare morgendagen! Håper og tror det skal bli en fin og verdig stund - midt i alt det vonde og hjerteskjærende. I ettertid tenker jeg på begravelsen til jenta mi med takknemlighet. (Når man først skulle begrave sitt døde barn...) Ønsker og håper det skal bli slik for deg/ dere også; at det blir en dag du senere kan hente frem igjen som en viktig dag. Jeg tror veslegutten deres er i himmelen og leker med Amélie, jeg. Naivt, tenker noen, men jeg tror faktisk det med hele meg.
SvarSlettVarm klem fra meg