fredag 28. desember 2012

Julehilsen

God jul.
Vi nærmer oss slutten av dette året.
2012 - som ble et år med omveltninger.
Men mer om det i et eget nyttårsinnlegg, jeg ville egentlig fortelle litt om hvordan jula har vært i år.

Denne jula som jeg gruet meg sånn til - den ble faktisk ikke så ille. Til tross for omstendighetene... På toppen av alt ble Ingrid syk på lillejulaften med dyp hoste og feber. Men med paracet i ny og ne hadde hun sine gode perioder gjennom julaften, og jeg tror nok at det var en suksess for hennes del med julenissebesøk og gaver. 
På ettermiddagen - før vi dro til svigers for julefeiring - var vi selvfølgelig til lillebror og tente lys. Steinen hans sto der med nysnødryss, kald og stille. Men moren og søsteren til herr Laura hadde allerede vært der, så det sto to lykter og lyste der da vi kom. Jeg ble stående der litt alene når herr Laura og Ingrid tuslet mot bilen igjen. Der jeg tidligere har kjent det godt å være på graven kjente jeg nå på sorgen og følelsen av urettferdighet og meningsløsheten over at ting er som de er. At vi ikke fikk beholde den lille gutten vår.
Du skulle jo ha vært hos oss! 
Men det er du ikke. 
Du dro hjem isteden. 

Men en hyggelig overraskelse ventet meg under gaveseansen senere på kvelden. 
Midt under kaos og ståhei, intense barn og rasling med gavepapir åpner jeg opp en liten gave fra herr Laura. I en blå eske ligger to ringer i gull - forlovelsesringer!
Vi har jo snakket om giftermål mange ganger opp gjennom åra egentlig, vi har faktisk vært sammen i 12 år... Men vi har aldri fått ut fingeren, for å si det slik. Så fullstendig ut ifra det blå var det ikke, men det var likevel ikke forventet og overraskelsen var stor! Koselig å kunne fortelle familie og venner en hyggelig nyhet igjen...




2.juledag var Ingrid pigg igjen etter en feberfri natt, og vi dro til min barndomsbygd. Så nå er vi her, og det er deilig. Det er nesten klisjéaktig vakkert ute med puddersnø og klare måneskinnsnetter. Vi aker og koser oss og har det veldig sosialt. Ingrid storkoser seg og jeg føler at jeg har mer energi. Jeg nyter tiden her og tenker ikke så mye på kommende dager.













fredag 21. desember 2012

Strålande jul - en anbefaling




I dag fikk jeg lyst til å dele et julemusikk-tips. 
Albumet Strålande jul med Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø er noe jeg har hørt mye på denne adventen. Nydelige harmoniske melodier framført av Sissels overjordisk vakre vokal og Odds lune stemme gjør dette til en musikkopplevelse av de heller sjeldne. 

Som Aftenposten skrev i anmeldelsen sin da plata kom ut i 2009:


Det er fort gjort å miste julens egentlige budskap av syne i alt det kommersielle maset og ståheien som er blitt denne høytiden til del. I den forbindelse skaper det årlige utbudet av julekonserter, juleplater og annet ståk en slags nummenhet allerede før det hele starter. 
Derfor oppleves «Strålende jul» som en befriende positiv opplevelse. Endelig noe som hverken er klamt, kynisk markedstilpasset eller dynket i overfladisk føleri. 
Melodiene, arrangementene og tekstene er heller hjemmekjære, inderlige og oppriktige. Duoen har forkastet det pompøse til fordel for en enklere, mer jordnær tilnærming hvor blant annet folke- og countrymusikkens virkemidler har fått virke i samspill med Nordstogas velutviklede musikalske kunnskap om hva som klinger godt sammen.Man blir ganske enkelt bergtatt av hva han har fått til.


Dette albumet beveger seg i en litt mer "seriøs" del  av julemusikklandskapet. Det ligger ganske langt unna amerikanske klassikere som Silver Bells, It's beginning to look a lot like christmas, Santa Baby og lignende. Skjønt dette er også julemusikk jeg liker å høre på. Men Strålande jul har en dybde som passer meg godt i disse dager. 
Sjekk det ut! Det ligger tilgjengelig på både Wimp og Spotify.
Om jeg skal trekke fram noen spesielle sanger som personlige favoritter kan jeg nevne Upp gledjest alle gledjest no, (som du også kan høre i dette innlegget), No høyr de gode folk, og den fagraste rosa.








tirsdag 18. desember 2012

Juleferie - med bitter ettersmak




I dag har jeg hatt min siste dag på jobb før jul. Jeg får en lang juleferie i år. Men jeg klarer liksom ikke helt å glede meg over det i dag. 
Jeg skulle ha vært i barselpermisjon jeg nå! Jeg skulle hatt mange måneder foran meg som skulle dedikeres til å bli kjent med babyen min. Vårt nye familiemedlem. Jeg skulle snart hatt en baby! Jeg skulle snart hatt Lillegutt hos meg...

Jeg pakker inn gaver. Jeg pynter med nye juleduker og tenner levende lys. Jeg hører på julemusikk og synger med sammen med Ingrid. Men hele tiden tenker jeg på at det skulle vært annerledes. Denne adventstiden, der det vi virkelig ventet på skulle komme rett over nyttår. Den skulle ha vært helt spesiell i år. Vi skulle ha ventet på lillegutt. 

Den ble jo spesiell... Men overhodet ikke slik vi hadde sett for oss.

Tenk at han snart har vært død like lenge som han var til. Det er ufattelig å tenke på. Den lille gutten min som kom kun på en kort visitt, satte uviskbare spor i hjertet mitt - og dro sin veg.
Så flyktig.









torsdag 13. desember 2012

Steinen på plass

Da har steinen til gutten vår kommet opp!
Den ble så fin, akkurat slik vi ville ha den - nesten finere.





Etter noen runder med herr Laura og meg selv falt valget på en hvit stein. Jeg liker renheten og enkelheten over steinen. Steintypen er norsk og heter Størengranitt.
Jeg velger å anonymisere navnet vårt, gutten vår har fått etternavnet til både meg og pappan, akkurat som storesøster har. Ikke så lekkert med den svarte streken, men prøv å se for dere et navn der isteden, med litt mindre bokstaver enn det Lillegutt er skrevet i.




De lyseblå sommerfuglene er i bronse og boltet fast på steinen. For meg representerer sommerfugler det flyktige, skjønnhet og frihet. Symbolikken trenger vel ikke forklares mer...




I høyre hjørne har vi hånd- og fotavtrykket til Lillegutt. Disse er laget etter hans autentiske originale trykk. De er så bittesmå, ca 3,5 cm lange.




Så har vi minneord nederst. Tenkte først på et dikt, men det hadde blitt litt knapt med plassen. Alltid i våre hjerter er imidlertid en setning som tok form veldig raskt etter at han døde. Det er så enkelt, men likevel så beskrivende. Det er det han er og alltid vil være.






Til slutt et bilde tatt i mørket.

Det er fint å ha steinen på plass. Og det gleder meg at det ble så vakkert. Samtidig som det er uendelig trist. Det blir så.... endelig. Det var jo ikke der gutten vår skulle være...












mandag 10. desember 2012

Det Vakreste




Å høre hennes trillende latter. 
Å høre henne synge musevisa eller egenkomponerte sanger med "mammaaamammamamm" som tekst. Det lokker frem mittt eget smil. Uansett hvordan jeg har det. 
Ja, bare å se henne ligge ganske stille og sove, med bustete hår og fredfullt ansikt, gir meg en boblende lykke i hjertet.
 Tenk at vi har fått den jenta til oss! Så utrolig heldige vi var med henne. Hennes enorme livsglede er vår medisin på tunge og vanskelige dager, vår livseliksir. Jeg tar meg stadig vekk i å tenke hva i all verden skulle vi gjort uten henne??
 Å kjenne de tynne armene hennes rundt halsen min, en liten hånd som stryker meg over kinnet, verdens vakreste stemme som sier "Jeg elsker deg mamma".  
Det er så vidunderlig! 
Vi elsker henne så høyt! 
Hun er Det Vakreste.