13 uker og første kontroll

Sommerblomster på Hvaler.

I dag fullfører jeg 13 uker. 

Men at dette svangerskapet ikke går like knirkefritt som det forrige, det er helt klart.
 For en ukes tid siden kunne jeg konstatere at jeg har pådratt meg bekkenløsning... Hurra, det er jo bare et halvt år igjen lissom! Da dette gikk opp for meg fikk jeg først litt småpanikk. Jeg har alltid hatt en skrekk for å bli ufør og jeg er livredd for at dette skal bli noe som jeg må slite med også etter fødsel. Syns det er så mange som har plager flere år etter graviditeten... Så nå skal jeg bare ta alle forhåndsregler, ikke gjøre noe som kan få det til å bli verre. Jeg har tatt kontakt med fysioterapaut etter henvisning fra legen min, så etter sommerferien begynner jeg sannsynligvis med noen form for behandling. Varmebasseng, snakket de om. Inntil da er jeg 30 % sykemeldt. Det er egentlig litt rart. Jeg som nesten ikke har vært sykemeldt som mye som en uke tidligere...

Så hvordan fant jeg ut at dette var bekkenløsning?
 For en tid siden kjente jeg ømhet på utsiden av øvre del av lårene. Jeg tok dette for å være stølhet etter voltigen eller at jeg hade fått meg en smell. Men synes det var litt pussig. Dette forsvant for så å komme tilbake, og jeg tenkte da at dette ikke hadde noe med voltigetreningen å gjøre. Så en kveld kjente jeg smerte i lysken. Det var faktisk kjempevondt, helt plutselig. Og det var da jeg skjønte at dette nok dessverre ikke kunne være noe annet enn bekkenløsning.
Og siden da har jeg kjent det hele tiden. Smertene forandrer seg fra dag til dag og utover dagen. Noen ganger er det høyre lyske, andre ganger venstre. I dag kjenner jeg ikke så mye i lyskene i det hele tatt, men mer på utsiden av lårene. Merkelige greier...

Så kom da gårsdagen med ENDELIG time for første kontroll! Åh, den legetimen har jeg ventet lenge på. Tok alle de obligatoriske prøvene bl.a. blodprosent, hepatitt B og HIV. Jeg tok ikke toxoplasmose-prøve, for den fant jeg ut av at jeg var resistent mot under forrige svangerskap. Jeg har fått sykehushenvisning og venter på time for ultralyd. Også fikk jeg høre hjertet til babyen! Først sa legen at det var for tidlig, men da jeg akkederte med at forrige gang hørte jeg det i uke 11, ville han prøve likevel. Og jammen så fant vi den. Helt nederst i magen fanget vi opp raske hjerteslag. Fantastisk. Så da er det ikke innbildt svangerskap, he he!

Midsommerhelgen tilbragte vi på hytta på Hvaler. Ingrid koste seg med graving på stranda og skjellsanking. Temperaturen fristet ikke til bading, verken for store eller små. Kvelden regna bort, men vi grilla og inntok maten ute under tak. Så en koselig helg alt i alt.

Kooose seg-liste

• 50% sykemelding! Hvilken luksus, hvilken deilig følelse det er! Alenetid der jeg kan senke skuldrene og bare slappe av. Og også ha tid - og ikke minst overskudd - til å kunne gjøre litt i huset. Det er også en psykisk påkjenning å se at huset bare gror til av støv og møkk og rot. Hybelkaniner som virvler rundt føttene mine når jeg går over gulvet og klesvask som hoper som opp som fjell i skittentøyskorga...
• Fravær av kvalme. Er jeg ikke sliten er jeg ikke kvalm.
• Det regner, men dog - det er sommer! Det lukter gress og blomster og det er ikke såååå lenge til sommerferie.
• Det er utsikter til at herr Laura kan få mer dagtidsarbeid, ergo blir ikke jeg alene hver kveld.
• Snart skal jeg rigge meg til i sofan med en kopp cafe au chocolat (er ikke så veldig i kaffemodus for tiden, derfor en sånn variant til kos) og har også kostet på meg et nytt interiør-blad som jeg kan drømme meg bort med.
• Frø i magen. Et lite menneske som ligger og klargjør seg til å komme ut og hilse på mamma og pappa og storesøster!  Har ikke vært på første kontroll ennå, så det hele har fortsatt et slør av uvirkelighet over seg.... men det er jo noen der inne.... Om en uke får vi kanskje høre!

Utmattelse

De siste to ukene har vært vanskelige og tunge. Jeg har vært preget av en lammende tretthet, en tretthet som slår meg fullstendig ut og som gjør meg kvalm og utilpass. Dagen begynner forholdsvis greit, jeg føler meg uthvilt etter nattens søvn. Men etter få timer på jobben kommer utmattelsen. Og når jeg da drar hjem er jeg fullstendig på felgen, kvalm og dårlig. Jeg var jo sånn med Ingrid også, men forskjellen denne gangen er at nå har jeg ikke bare meg selv å tenke på. Nå kan jeg ikke bare slenge meg på sofan når jeg kommer hjem og tilbringe en deilig time i drømmeland. Nå må jeg mobilisere alle mine krefter og hente Ingrid i barnehagen, lage middag og rydde opp etterpå. Så kommer kveldsstellet. Og en aktiv 3-åring vil jo også gjerne leke litt før leggetid!

Det som er det store problemet er at jeg er alene hver kveld om dette. Nå for tiden jobber herr Laura på kveldene, og det skal han gjøre hele måneden. Jeg skjønte ikke hvordan i all verden jeg skulle klare å gjennomføre disse ukene, så etter en fryktelig dag i går med så og si konstant kvalme og hodepine tok jeg en tur til legen idag. Og til min store lettelse ble jeg 50 % sykemeldt i to uker, fram til neste svangerskapskontroll. Som forøvrig også blir den første... Det er virkelig utrolig deilig å vite at jeg kun har halv arbeidsmengde å forholde meg til. Det er som en byrde er løftet av skuldrene mine. 

Så nå sitter jeg her i sofan og nyter en stille kveldsstund for meg selv.Sommerskumringen senker seg utenfor.

Og dessuten: legen mente at jeg var i uke 11 - og ikke i uke 9 som jeg trodde. Det vil si at første trimester snart er gjennomført...!

Fornemmelser av fortiden

Fotografi av Anne Lein Kristiansen

Det er en helt vanlig dag, en helt vanlig situasjon. Kanskje jeg er på vei til jobb, eller sitter på toget. Kanskje jeg går på tur eller kjører bil opp til butikken. Så kommer det et glimt av en følelse jeg kjenner igjen. Følelsen av en helt spesiell situasjon, eller kanskje det er riktigere å si en helt spesiell tilstand, noe som var, men som ikke er lenger. Et utrolig flyktig glimt, men som likevel fyller hele meg. Følelsen tar hele meg i besittelse og jeg er i denne tilstanden de korte sekundene den varer, før den igjen glir ifra meg og jeg står igjen med en følelse av å ha gjenopplevd noe fra en svunnen tid. En fornemmelse av fortiden.

Den myke lyden av mine nakne føtter mot trebrygga. Stille sommerkveld. Sjøen ligger rolig og mørk. Svak duft av tjære. Sjøbua ruver over meg, mørk og stille. Men mellom de vindskjeve veggene lever minner av sommerlig fryd og barnlig forventning og glede.

Morgensola skinner ned på meg og varmer kroppen min. Jeg har bare legger og joggesko mot den støvete grusen. Skoleransel på ryggen. Det er juni og snart ferie. Morgenlufta er fortsatt litt kald, men jeg vet at det blir en varm dag.

Lukten av ferske bakevarer. Smaken av frø-horn med ost og skinke på, sommerprogram på radioen. Jeg har sommerjobb på kaféen og bygda er i ferd med å våkne.

Ingrid er bitteliten. Hun ligger ved brystet mitt. Rolig og tilfreds. Øynene er lukket, men hun suger fortsatt. Inderlig fred og trygghet. Grenseløs kjærlighet.

Krystallklar luft og høstløv i flammende farger. Lyden av hestesko på grusen. Euforisk lykke over å være unge, fri og til hest.

Dette er et lite knippe av glimt fra fortiden som jeg plutselig kan fornemme. Og jeg skjønner at dette er gylne skatter som ligger  lagret i hjertet mitt. Av og til kommer de til overflaten for at jeg atter kan få gjenoppleve dem. Men kun flyktig som en liten bris gjennom kroppen. To - tre sekunder, før den glir bort. Jeg prøver å holde på den, vil kjenne på følelsen av denne fordums tid enda litt til. Men den er allerede borte.

Tiden som var.

Og nok en gang går det opp for meg: Øyeblikket er alt vi har.

Uke 8 - sammenligninger med forrige svangerskap

Bildet forestiller 8 uker gammelt foster. Lånt fra mammanett.no

Etter mine beregninger er jeg i dag 8 uker på vei! 

Formen er fin, men det er vel egentlig fra nå og utover mot 12. uke at de "værste" ukene er. Det var i alle fall sånn med Ingrid. Da var jeg litt kvalm mellom uke ca 9 og uke 12. På ingen måte noe ille, det var helst når jeg ble sliten og trøtt eller sulten. Typisk var etter jobb og hvis jeg satt oppe litt lenge på kvelden. Tendensene til det samme er her nå. I dag tidlig var jeg faktisk veldig kvalm... 

Nå er jo dette veldig tidlig i svangerskapet, men jeg prøver meg likevel på noen sammenligninger mellom nå og forrige svangerskap.
 I likhet med når jeg gikk med Ingrid er jeg også nå preget av mye tretthet. Ikke hele tiden, men det kommer gjerne kastende på meg periodevis utover dagen. Plutselig føler jeg meg helt zombie-trøtt, som at all energi har rent ut av meg og det eneste jeg ønsker og føler behov for er å legge hodet på noe mykt og sovne. Så kan jeg plutselig bli meg selv igjen. 

Når det gjelder matproblematikk er jeg foreløpig altetende - som normalt. Jeg hadde en periode forrige gang da jeg var meget selektiv og helst spiste mild, ukrydret og nesten smakløs mat (til noe frustrasjon for min kjære!). Jeg orket ikke tanken på fisk -særlig ikke laks, paprika, pesto og hvitløk. Derimot melkeprodukter stod høyt i kurs, og jeg drakk bøttevis med melk. Nå foretrekker jeg faktisk appelsinjuice. Én ting jeg har lagt merke til denne gangen er at maten kan smake mer beskt. Likt som forrige gang er jeg heller ikke nå noe særlig i kaffe-modus. Og det er jo like greit... Dessuten -fort mett, fort sulten igjen! Veldig for sulten igjen...

Før og under forrige svangerskap var jeg veldig aktiv. Jeg rei tre ganger i uka blant annet og fortsatte med det helt ut i 5. måned. Nå er jeg ikke så aktiv og dette henger litt over meg. Det er veldig vanskelig å få tid til noe trening, da jeg nå på sommeren er sjømannsenke. Det vil si herr Laura jobber kveldstid så og si hver dag for tiden, så da er jo jeg alene med Ingrid. Dette er veldig synd, for det er jo nå og framover at jeg har behov for trening. Det er liksom litt nytteløst og helt bakvendt å skulle begynne å trene i 5. måned av graviditeten! Voltigen fortsetter ca 3-4 ganger til, men så er kurset slutt. Det spørs om jeg ikke må bli flinkere til å spørre svigers om hjelp av og til...

Jeg har fått min første kontroll i uke 11, om 3 uker. Kan nesten ikke vente! Jeg hørte hjertet til Ingrid slå første gangen i uke 11 og ser fram til å få denne bekreftelsen på at det er liv der inne. Det er først da det blir helt virkelig for meg.