Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?
Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.
Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.
Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.
Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.
Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.
Så får vi endelig komme inn til legen.
Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut.
Men hvordan får man hull på fosterhinna?
Ukjent årsak.
Vi er altså ikke så veldig mye klokere.
I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...
Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller kan det ha vært andre ting som legene har oversett?
Jeg føler meg ikke sikker på noen ting.
På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den
ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min... ❤